Status for ytringsfriheten i Norge
​«Ikke en trussel, men en advarsel.»
Ytringsfrihetens holdninger og regelverk
Ytrings­frihet i et fler­kulturelt samfunn
 Ytringsfrihetens infrastruktur og profesjoner
 Digitalisering og nye deltagelsesformer
 Vilkår for ytringsfrihet i arbeidslivet

Status for ytringsfriheten i Norge

Last ned som PDF

Om prosjektet

I prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt» har vi gjort en gjennomgang av ytringsfrihetens status i Norge anno 2014, med vekt på befolkningens og utvalgte gruppers erfaringer og opplevelser med ytringsfrihet.

Forrige gang det ble gjort en helhetlig gjennomgang av status for ytringsfriheten i Norge var med Ytringsfrihetskommisjonens rapport i 1999. Siden da har en rekke hendelser og mer dyptgripende utviklingstrekk påvirket vilkårene for ytringsfrihet i Norge.

Prosjektet ledes av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Fritt Ord og løper fram til utgangen av 2014. Samarbeidspartnere er Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO, Fafo, TNS Gallup og jurist Jon Wessel-Aas.

​«Ikke en trussel, men en advarsel.»

 
Innhold
1
Ytringsfrihetens holdninger og regelverk
2
Ytrings­frihet i et fler­kulturelt samfunn
3
 Ytringsfrihetens infrastruktur og profesjoner
4
 Digitalisering og nye deltagelsesformer
5
 Vilkår for ytringsfrihet i arbeidslivet

1

Ytringsfrihetens holdninger og regelverk

KAPITTEL 1
AV JON WESSEL AAS
 

Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?

Hva kjennetegner den rettslige utviklingen fra 1999 til 2014 med hensyn til pressefrihetens kår? Vår gjennomgang viser at utviklingen siden 1999 vært positiv for pressefriheten med hensyn til den publisistiske friheten – friheten til å publisere uten etterfølgende sanksjoner som straffe- eller erstatningsansvar. Likeledes har pressens kildevern blitt styrket i den forstand at journalister som den altoverveiende hovedregel aldri vil bli pålagt av domstolene å røpe sine kilder.

Derimot har utviklingen vært negativ når det gjelder statens respekt for den underliggende infrastrukturen, herunder særlig respekten for fortrolighet i borgernes private kommunikasjon – noe som undergraver blant annet kildevernet og derved den informasjonsfriheten som samfunnet er avhengige av for at pressen kan forvalte rollen som offentlig vaktbikkje.

Lovutviklingen på dette området utfordrer åpenbart den generelle kommunikasjonsfriheten, gjennom den potensielle nedkjølingseffekt dette kan ha på viljen til å benytte alminnelige kommunikasjonskanaler til fortrolig kommunikasjon.


KAPITTEL 2
av Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen
 

Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytrings­friheten?

Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten? Undersøkelsen viser at befolkningen har et balansert syn på forholdet mellom ytringsfrihet og andre samfunnshensyn, og verdien av ytringsfrihet veies for mange opp mot verdien av ikke å støte, såre eller trakassere grupper eller religioner. Meningene om dette er preget av konsensus.

Et klart flertall av de spurte plasserer seg på midtstandpunktene når det gjelder avveiningen mellom ytringsfrihet og andre hensyn. Man gjør et klart skille mellom private og offentlige arenaer, og befolkningen tolererer mer i hjemmesfæren enn i arbeidslivet og i ulike medier.

Funnene tyder på at det legges forholdsvis strenge normative begrensninger for ytringer i arbeidslivet, og at man ikke aksepterer mer her enn det man gjør i mediene og i debatt i sosiale medier.

Når vi så snur perspektivet, og spør, ikke hva man mener er aksepterte ytringer, men hva slags ytringer man selv kunne tenke seg å fremsette i ulike fora, understøttes inntrykket av at vurderinger av hva som er moralsk og sosialt akseptabelt har stor betydning for ytringsrommet. Motivet om ikke å støte noen, og ikke å virke rasistisk, ser ut til å kunne være et potensielt hinder for mange når det gjelder å ytre seg i ulike offentlige rom. 

2

Ytrings­frihet i et fler­kulturelt samfunn

KAPITTEL 3
Av Arnfinn H. Midtbøen og Kari Steen-Johnsen

Ytrings­frihet i det fler­kulturelle og fler­religiøse Norge

Hvilke erfaringer gjør etniske og religiøse minoriteter seg med å delta i det offentlige ordskiftet i Norge? De siste årene har det også kommet en rekke «nye stemmer» med ulik etnisk, religiøs, politisk og ideologisk bakgrunn. Dette bidrar til en utvidelse av det generelle ytringsrommet i Norge, individualiserer debatten og gjør ensidige bilder av «innvandreren» eller «muslimen» vanskeligere å opprettholde.

På den annen side er det ikke tvil om at etnisk og religiøs grensedragning fremdeles er et kjennetegn ved minoriteters deltakelse i offentligheten. Trusler, hets og sjikane, samt en utbredt selvregulering av egen ytringsfrihet – at man unngår bestemte temaer enten fordi redaktører og journalister ikke er interessert i at man beveger seg ut av «minoritetsbåsen», eller fordi man er redd for å støte «egne» etniske eller religiøse grupper – er eksempler på dette.

Samtidig er det store forskjeller i omfanget av negative erfaringer og fra hvilket hold trusler, sjikane eller trakassering kommer fra. Dette antyder både et kontinuum av minoritetsposisjoner og at reaksjonene som vekkes er tett koblet til faktorer som debatt-tema, kjønn, religiøs tilhørighet og politisk/ideologisk posisjon. 

KAPITTEL 4
Av Jon Rogstad

«Ikke en trussel, men en advarsel.» Religions­frihetens plass – ytrings­frihetens nødvendig­het

Ytringsfrihet og religionsfrihet er to demokratiske goder, som tidvis kommer i et motsetningsforhold i sekulære og demokratiske samfunn. Hvilke vurderinger som gjør mediene med hensyn til hva som er klokt å publisere, og hvordan håndterer mediehusene at enkelte begrunner eller bruker religion for å motivere og mobilisere til aksjoner? Analysene indikerer at mediehusene opplever trusler fra religiøse grupper, og at dette for enkelte virker inn på hva de publiserer. 19 journalister og 27 i mediehusene forteller at frykt for represalier fra religiøse grupper har fått konsekvenser for hva og hvordan de publiserer.

Kapitlet inneholder også kvalitative intervjuer, som mer inngående viser hvordan redaktører og journalister veier ulike hensyn knyttet til religion og religionskritikk mot hverandre.  Et interessant skille er forholdet mellom hva man har rett til å publisere og hva det er klokt å publisere. Med dette skillet som utgangspunkt diskuteres blant annet kraften i karikaturtegninger. 

En av informantene, som er karikaturtegner, forteller at han har to ekstremister foran og en bak ryggen, når han tegner. Mens Finn Graff, Dagbladets mangeårige karikaturtegner, forteller i et tidligere intervju, at «grensen er nådd når man kan få strupen kuttet over».  Om man da vender tilbake til utgangspunktet, ytringsfrihet og religionsfrihet, så er en avgjørende forståelse at å sikre religionsfrihet for alle i praksis forutsetter ytringsfrihet. Det skyldes at ulike religiøse retninger tidvis kommer i et motsetningsforhold og at de derfor må begrunnes og forsvares.

3

 Ytringsfrihetens infrastruktur og profesjoner

KAPITTEL 5
Av Anna Grøndahl Larsen og Karoline Andrea Ihlebæk

Journalistikk i en digital tidsalder

Når man snakker om krisen i pressen er det viktig å skille mellom avisindustrien som følger et økonomisk rasjonale, og journalistikken som en autonom institusjon med etablerte normer, verdier og profesjonsetikk. Analysen viser at det blant sjefsredaktører og journalister er ulike syn på i hvilken grad og på hvilke måter digitaliseringen og de strukturelle endringene i bransjen innvirker på avisbransjen og journalistikken. Samlet gir den et tvetydig og mangfoldig bilde av digitaliseringens effekter på journalistikken.

Selv om de strukturelle endringene kan ha negative konsekvenser journalistikken, blant annet en forskyvning av makt mellom pressen og andre samfunnsinstitusjoner, fremhever også flere informanter at de opplever journalistikken som bedre enn tidligere. For det første nevner redaktørene at digitale plattformer fører til bedre og mer effektive researchmuligheter, noe som blant annet gir økt mulighet for større mangfold i kildematerialet. For det andre er det en oppfatning om at det digitale er en bedre plattform for journalistikk fordi plassen er større virkemidlene flere og responsen umiddelbar. (…) Til sist påpekes det at digitale plattformer gir leserne utvidede muligheter til å informere og korrigere journalistikken, noe som også tvinger journalistikken til å bli bedre og presser redaksjonene til større åpenhet rundt egne metoder.  

KAPITTEL 6
Av Tore Slaatta

Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014

Hvordan vurderer billedkunstnere og forfattere den kunstneriske ytringsfriheten i Norge anno 2014? Kunstnergruppene har tillit til den juridiske beskyttelsen og er klart mer prinsippielle enn befolkningen for øvrig når det handler om å akseptere krenkende uttalelser og å unngå sensur. Men nesten 1 av 3 har opplevd at deres kunsteriske ytringsfrihet er innskrenket og 1 av 5 har opplevd å bli trakassert og hemmet i sine kunstneriske ytringer. møtt med trusler og hatefulle ytringer. Årsaker som trekkes frem er er særskilte gruppers krav om beskyttelse fra krenkende ytringer, økt konkurranse om folks oppmerksomhet og fremveksten av politisk ekstremisme.

Kunstnere ønsker å være engasjert i samfunnet og rundt halvparten mener det er viktig å ytre seg på vegne av svake grupper i samfunnet. Hendelsene den 22 juli har for en mindre andel kunstnere også endret deres syn på kunst og kunstens rolle. Forøvrig ses den statlige kulturpolitikken og økonomiske støtte som viktige, positive betingelser for kunsterisk ytringsfrihet, men flere gir uttrykk for at kunstens rolle er svekket i samfunnet. 

4

 Digitalisering og nye deltagelsesformer

KAPITTEL 7
Av Karoline Andrea Ihlebæk

Ytringsfriheten og den offentlige debatten

En offensiv holdning om å være premissleverandør for samfunnsdebatten er klart tilstede blant redaktørene i studien, og de redaksjonelle mediene har klart å videreføre sin posisjon som en viktig arena for samfunnsdebatten i et styrket konkurransemarked, blant annet gjennom en aktiv tilstedeværelse og bruk av de sosiale mediene. Den redaksjonelle håndteringen av den offentlige debatt er likevel en komplisert affære. Å vite hvor grensene skal gå, spesielt når det gjelder de etiske grensene for ytringsfriheten, kommer alltid til å være en krevende øvelse for debattredaksjonene.

Demokratiseringen av den offentlige debatt har også en kostnad. Det har aldri vært bedre muligheter for å bruke ytringsfriheten sin, samtidig kan ordskiftet som følger variere fra det saklige til det usaklige, fra å være støtende til å være hetsende. Klimadebatten illustrer godt utfordringene debattredaksjonene står overfor når de gjelder å vurdere hvilke kriterier som skal ligge til grunn for redaksjonelle kontroll. Er det bedre at ytringen fremmes og kan møtes med motytringer, eller ødelegger dominansen av klimaskeptikere på nett for en ”god” og rasjonell debatt?

KAPITTEL 8
Av Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen

Ytringsfrihet og sosiale medier

Hva karakteriserer sosiale medier som arenaer for offentlig debatt, og hva kan begrense folks deltagelse? Rapporten undersøker to mekanismer som kan bidra til at man avstår fra å delta – forekomsten av ubehagelige kommentarer og trusler, samt selv-begrensning knyttet til frykt for å såre andre eller skade eget omdømme. Begge disse synes relevante i den norske konteksten. Selv om forekomsten av ubehagelige kommentarer ikke er svært høy i internasjonal sammenligning, rammer de ulike grupper ulikt, noe som kan føre til at at disse gruppenes stemmer blir svakt representert i debatten. Særlig skiller etniske minoriteter seg ut, ved at kommentarene de får er rettet mer mot deres etnisitet, religion og hudfarge, og ved at de blir mer forsiktige enn andre etter å ha mottatt negative kommentarer. Frykt for å støte andre, bli latterliggjort eller skade eget omdømme ser også ut til å kunne bidra til at man ikke ytrer meninger som er viktige for en, særlig blant kvinner og eldre. 45 prosent sier også at de noen ganger lar være å dele innhold i sosiale medier, når de vet at mange er uenige med dem. Disse mekanismene kan føre til stillhetsspiraler, der noen typer syn i økende grad uteblir fra debatten. 

5

 Vilkår for ytringsfrihet i arbeidslivet

KAPITTEL 9
Av Sissel C. Trygstad

Ytringsfrihetens kår i arbeidslivet

Arbeidstakeres ytringsfrihet har et sterkt rettslig vern. Spørsmålet er hvor sterkt ytringsfriheten står i praksis. I løpet av de siste tiårene har utvikling og forming av omdømme blitt et viktig prosjekt i offentlig sektor. Behovet for å «temme» profesjonene kan bli sterk som følge av dette. En rektor som skriver leserinnlegg eller kronikk der feil og mangler påpekes, kan være krevende å håndtere når virksomheten skal framstå med ett uttrykk og en stemme.

Undersøkelsen viser at det er ganske stor aksept for at arbeidsgivere, av hensyn til virksomhetens økonomi og omdømme, begrenser arbeidstakernes mulighet som privatperson til å kritisere arbeidsplassen på sosiale medier (41 prosent er helt/delvis enig). Videre svarer en av fire at det er akseptabelt at arbeidsgiver av samme grunn begrenser ansattes offentlige omtale av alvorlige kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Det er hevet over en hver tvil at lojalitet til arbeidsgiver og virksomheten veier og bør veie tungt. Spørsmålet er om vi ser tegn til utviklingstrekk som i for stor grad vektlegger disse lojalitetsforpliktelsene. Våre data antyder at den ytringsfriheten ansatte er gitt i lovverket utfordres av andre drivkrefter, særlig i det offentlige. Dette gir grunn til ettertanke.  

KAPITTEL 10
Av Sissel C. Trygstad og Anne Mette Ødegård

Varsling i arbeidslivet

Hva skjer når arbeidstakere avdekker, er vitne til eller opplever kritikkverdige forhold på arbeidsplassen? Data fra befolkningsundersøkelsen viser at 64 prosent av de som har erfart kritikkverdige forhold de siste 12 månedene har varslet om det. 36 prosent unnlater å varsle.

Fra tidligere undersøkelser vet vi at den viktigste forklaringen på taushet er frykt for represalier. Videre har vi sett at om lag halvparten av de som varslet svarer at det på en eller annen måte hjalp å varsle, mens 40 prosent svarer at det ikke medførte vesentlige endringer i det kritikkverdige forholdet. 14 prosent fikk overveiende negative eller bare negative reaksjoner sist gang de varslet.

Det er verd å merke seg at andelen som svarer at de har blitt sanksjonert som følge av sin varsling, ikke har gått ned i løpet av de siste årene. Funn i befolkningsundersøkelsen bekrefter at de som har varslingsrutiner på arbeidsplassen har større sannsynlighet for å varsle, varslingseffektiviteten blir større og varslingsrisikoen lavere. Men selv ikke i Norge er det risikofritt å varsle.

En måte å minimere risikoen vil være å diskutere varslingsprosessen i virksomhetene; med og blant arbeidstakere. Det aller viktigste er kanskje like fullt å anerkjenne at det å varsle – på lik linje som det å ytre seg – er en demokratisk rettighet og en ressurs som bør vernes. 

Denne rapporten er hovedrapporten fra prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords Monitorprosjekt». Gjennom ti selvstendige kapitler presenterer rapporten funn fra alle prosjektets hovedområder: globalisering og flerkultur, digitalisering og en endret medievirkelighet, overvåkning og kontroll, samt endringer i arbeidslivet.

Andre rapporter fra prosjektet inkluderer:

• Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen (Staksrud m.fl. 2014)

• «Uten sosiale medier hadde jeg ikke hatt den stemmen jeg har i dag» – Kvinners meningsytring i den digitale offentlighetens kultur (Espeli 2014)

• Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? (Wessel-Aas 2014)