Politisk journalistikk handler om moral

Forskningen har langt på vei oversett det som har blitt stridens kjerne i debatten om journalistikkens legitimitet og rolle i dag, skriver forsker Kjersti Thorbjørnsrud.

Journalister plasserer seg til venstre i det politiske landskapet, og har mer liberale holdninger enn resten av befolkningen. Det gjelder norske journalister så vel som deres utenlandske kolleger. Der kun et lite mindretall av amerikanske journalister er republikanere, unngår norske journalister helt å stemme på Framskrittpartiet, mens partier som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er sterkt underrepresentert.  Betyr det at også journalistikken de lager har en politisk slagside?

Innvandringskeptiske lavest tiltro

Tall fra Institutt for samfunnsforskning og Fritt ord  tyder på at det ser slik ut for folk flest. De viser dessuten at tilliten til journalistikken også i Norge følger politiske skillelinjer. Folk med tilhørighet på venstresiden har sterkere tiltro til at journalister er upartiske enn de som stemmer til høyre.

Det er interessant å merke seg at potensielt systemkritiske ytre-venstrevelgere har like høy tillit til pressen som sosialdemokratiske velgere nærmere midten, mens de som desidert har sterkest mistro til journalistikken er Fremskrittspartiets velgere.

Vi finner små utslag for alder, kjønn og utdanning i seg selv, mens syn på innvandring er en klar indikator for lav tillit til journalistikken. Frykter man konsekvensene av dagens innvandringstempo, og vurderer innvandring som en trussel mot norsk kultur og velferd, har man generelt en lav tiltro til journalisters evne til å behandle kilder upartisk. De samme undersøkelsene viser, ikke overraskende, at journalister og redaktører er mer positive til innvandring enn flertallet i befolkningen. De er dessuten mer tilbøyelige til å sensurere innvandringskritiske innlegg enn tekster med et islamistisk budskap.

Spørsmålet er om publikum har rett i at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem.

Forskning forteller lite

Det finnes mange vitenskapelige undersøkelser som forsøker å måle om journalistikken er vridd i politisk retning, det vil si om journalistenes personlige holdninger faktisk gjenspeiles i mediedekningen. Problemet er at de forteller ganske lite. Store kvantitative undersøkelser benytter grove mål for å måle bias og balanse. Et mye brukt mål er om politikere slipper til i mediene proporsjonalt med sitt partis størrelse. Andre undersøker om enkeltartikler kan betegnes som «positive» eller «negative». Konklusjonene er gjerne at man kan finne en svak tendens til en venstreliberal skjevhet i pressen, men at det man kaller et «profesjonelt bias», som gjenspeiler journalistiske nyhetskriterier, er langt viktigere.

Dessverre har forskningen i stort monn fullstendig oversett det som har blitt stridens kjerne i debatten om journalistikkens legitimitet og rolle i dag.

Det finnes nesten ikke studier som undersøker i hvilken grad journalistikken er etterrettelig og bygget på en fair gjengivelse av ulike posisjoner, på tvers av politisk tilhørighet. Kanskje er grunnen at store deler av medieforskningen lenge har vært preget av en konstruktivistisk tilnærming til nyhetsproduksjon, der man utforsker rammer eller vinklinger uten å vurdere sannhetsgehalt eller forhold til fakta. Å vurdere journalistisk etterrettelighet er dessuten ressurskrevende, man må spore opp kilder og dokumentasjon i hver enkelt sak, noe slikt er det ikke mulig å gjennomføre med et større kvantitativt materiale.

Journalister som samfunnsstøtter

Det finnes derimot en mer humanistisk og kvalitativt orientert journalistikk- og medieforskning som gir viktige innsikter. Ett viktig poeng herfra er at journalister, i rollen som fortolkere og formidlere av virkeligheten, ikke bare utgjør en profesjon med nøytrale nyhetskriterier og vurderinger. Journalister understøtter og opprettholder også uunngåelig en viss samfunnsforståelse og visse verdier gjennom de utvalgene de foretar og de bildene de tegner.

Der de store kvantitative undersøkelsene enkelt plasserer mye mediedekning som et utslag av «journalistiske kriterier» eller «nyhetsverdier», og dermed ikke som politisk motivert, gir en slik forståelse av nyhetsgenren en annen tilnærming.

For hva er en nyhet?

En nyhet handler om noe nytt, noe viktig, om noe annerledes og noe som vekker reaksjoner. Og hva vekker reaksjoner knyttet til politikk og samfunn?

Oppsiktsvekkende umoral

Ofte handler det om rett og galt, moralsk og umoralsk, anstendig og uanstendig. Journalisters grunnleggende samfunns – og menneskesyn vil uunngåelig prege hva de betrakter som en oppsiktsvekkende nyhet, eller hvilke standpunkter som er sjokkerende eller omstridte.

Jo mer populariserte og tabloide nyheter, jo mer er det en enkel moral som spilles ut i mediedekningen, det er svart og hvitt, helter, skurker og offer.

Ikke minst er det følelser, nyhetene formidler og vekker forargelse, sinne, opprør, smerte og sympati.

Norsk politisk journalistikk som helhet er mer nyansert en det slike tabloide vinklinger bærer bud om, men få – enten man er forsker, politiker eller journalist, vil benekte at høy temperatur, engasjement konflikt, følelser, og sterke – les endimensjonale – standpunkter har vært dominerende – i de ledende mediene de siste tiår – lenge før sosiale medier gjorde det opportunt å spille på emosjonell kommunikasjon.

Konsensussfære

En sentral medieforsker, Daniel C. Hallin, betegner de verdier og prinsipper som er allment tatt for gitt i mediedekningen for en «konsensussfære». Helt allmenne anskuelser og grunnleggende verdier som ikke underlegges diskusjon faller inn her. Så er det i følge Hallins modell en stor avdeling for nyheter og samfunnsdebatt der kravene om balanse, kildekritikk og mangfold gjelder. Men utenfor der igjen er det også en egen avdeling, en «avviksfære», der de aktører og holdninger journalistikken (og samfunnet) finner uakseptable og illegitime befinner seg. Overfor slike avvik, vil den redaksjonelle strategien enten være sensur – eller det man i journalistikken kaller redaksjonell siling.

Alternativet er at man tar en kontroversiell og avvikende stemme inn – gir sendetid eller spalteplass, men sørger for det som kalles en «forsvarlig» kontekst. Det innebærer at sentrale markører – som ordbruk i tittel og ingress, formidler at dette er en aktør som ikke er «innenfor». Det innebærer også gjerne at man får andre kilder, da gjerne noen som gis autoritet i teksten som ekspert eller forsker, rom til å fordømme eller forklare hvorfor noe er enten faktisk feil eller fullstendig umoralsk.

Dekningen av kontroversielle tema som innvandring, religion og kulturkonflikter er typiske eksempler på saker som preges av det journalistikken definerer som selvsagte verdier man ikke stiller spørsmålstegn ved (konsensusfæren) på den ene siden, og det de anser som uakseptable avvik på den andre.

Langs grensen for det akseptable og uakseptable står kampene om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor det gode selskap. Ikke sjelden skjer det at avvikere som tas inn i mediene i en slik «forsvarlig» kontekst, der det er helt tydelig for publikum at de ikke bør tas seriøst eller lyttes til, får beskjed om at – kjære- hva er det du klager over – du er jo stadig vekk i mediene. Ofte fremmes argumentet om en slik tilsynelatende balanse av mediefolk som jeg i mitt stille sinn tenker at gjør seg litt dummere enn de er.

Journalistikken blir aldri verdifri, den verken kan eller skal være det. Noe vil alltid være utdefinert som uakseptabelt, og journalistikken kan ikke stille spørsmålstegn ved alt, noen verdier må og bør tas for gitt.

Det er imidlertid grunn til å holde øye med grensene som markerer hva og hvem som til enhver tid innlemmes i den gjengse nyhetsdekningen – og hvem og hva som utestenges som irrelevant eller uakseptabelt.

For like hverandre

Og her nærmer vi oss hvorfor det er problematisk når journalister blir for like hverandre, og for forskjellige fra andre grupper i samfunnet, slik for eksempel Pål Hellesnes har pekt på . Som alle oss andre, deler gjerne journalister oppfatninger med de menneskene de identifiserer seg med og den gruppa de tilhører. Og ikke bare deler vi oppfatninger med de vi omgås, folk har en tendens til å forsterke hverandres oppfatninger. Dessuten søker vi snarere bekreftelse for at våre grunnoppfatninger er riktige enn at vi forsøker å avkrefte dem. Vi preges av det som på godt engelsk kalles confirmation bias.

Å gå motstrøms, å være den ene som peker på at keiseren ikke har klær på, er for de fleste mennesker såpass skummelt at de helst unngår det. Særlig unngår vi det hvis det innebærer fordømmelse, om så bare i form av hevede øyebryn eller taushet, fra våre likesinnede – fra våre egne. Anerkjennelse varmer, sosial isolasjon er særdeles ubehagelige for de fleste.

Til tross for at journalister har kritikk som sitt samfunnsoppdrag, tror jeg ikke at journalister skiller seg så mye fra andre i sitt behov for å være en del av flokken sin. Tvert i mot, journalister henter i stor grad anerkjennelse hos hverandre, de har hatt stor definisjonsmakt og har inntil nylig svært sjelden kritisert hverandre offentlig.   Dermed øker faren at det utvikles en konsensussfære som eser ut. Avdelingen for det man ikke setter spørsmålstegn ved vokser, og aktører som ser ting annerledes får et stempel som omstridte eller avvikende.

Bedre journalistikk

Sosialpsykologien peker på noen viktige mottiltak mot denne formen for konformitetstrykk. Nøkkelen her er å fremelske grupper som er satt sammen med av ulike typer folk, med forskjellige erfaringer, ulik bakgrunn og motstridende perspektiver. Ikke bare gir det større mangfold, det gir bedre argumenter og bedre løsninger. Det gir ganske sikkert bedre journalistikk også.

PS: Ja, argumentet om behovet for mangfold i journalistikken kan med stor fordel overføres til medie – og samfunnsforskningen.