Utstøting og selvsensur truer ytringsfriheten i Norge

Folk unnlater å uttrykke det de mener av frykt for å bli misforstått, latterliggjort eller fremstå som rasistiske.

En fungerende offentlighet er sannhetssøkende, bygger på utveksling av rasjonelle argumenter og er åpen for kritisk meningsbrytning. Men fungerer offentligheten slik i praksis, eller bidrar trusler, stigmatisering og selvsensur til en fattigere felles offentlighet, der bestemte grupper og synspunkter forsvinner?

Etter over fire års empirisk arbeid i prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge er vår konklusjon at den norske offentligheten ikke lever opp til slike idealer. Utstøting og selvsensur er to sentrale mekanismer som regulerer hvem som deltar og hva som ytres i norsk offentlighet.

Utgangspunktet for våre studier er at den juridiske retten til å ytre seg ikke nødvendigvis er det samme som den opplevde muligheten til å omsette denne retten i praksis. I surveyundersøkelser, medieanalyser og kvalitative dybdestudier, har vi derfor studert hvor de sosiale grensene går for hva man kan mene, hvem som kan ytre seg og hvor de kan uttale seg.

Netthets og tilbaketrekning

Utstøtingsmekanismer handler om at folk som tilhører visse grupper, eller som står for bestemte synspunkter, opplever trusler, hets og sjikane i den grad at de trekker seg tilbake fra offentligheten eller unnlater å uttale seg om saker som betyr noe for dem.

Våre studier viser at det kun er en liten andel av befolkningen som utsettes for hatefulle ytringer. I et ytringsfrihetsperspektiv er dette mindretallet imidlertid svært viktig:

Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser både for dem som rammes og for samfunnet som helhet, blant annet fordi viktige stemmer stilner.

Én av tre som har opplevd hatefulle ytringer sier at de er blitt mer forsiktige med å ytre seg. Kvinner og personer med innvandrerbakgrunn påvirkes sterkere enn andre, spesielt når de utsettes for de groveste ytringene.

Våre kvalitative studier av ungdomspolitiske ledere viser at hets og trusler også kan ramme maktpersoner. Men også her ser vi at trusler og sjikane rammer noen hardere enn andre: kvinnene og minoritetspolitikerne forteller om særlig grove tilfeller.

Bekymringen er om den tøffe tonen i offentligheten hindrer rekrutteringen av unge mennesker til politikken.

Den viktige selvsensuren

Selvsensur er et resultat av mindre synlige mekanismer. Mennesket har et grunnleggende behov for å føle tilhørighet og anerkjennelse, det være seg i nabolaget, blant venner og kolleger eller i organisasjonen man tilhører. Alle grupper preges av et visst konformitetspress.

Å bryte med synspunkter som «alle» innen gruppen er enige om, medfører risiko for sosial isolasjon og eksklusjon.

Et eksempel på slik konformitet finner vi i vår spørreundersøkelse, som ble gjennomført et halvt år etter angrepene mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Vi undersøkte folks vilje til å delta i debatten om publisering av karikaturer, og fant at viljen til å ytre seg faktisk henger sammen med om de tror andre er enige med dem eller ikke.

De som tror andre i offentligheten er enige med dem, er mer tilbøyelige til å diskutere karikaturer på offentlige arenaer. På skole, jobb eller hjemme spiller folkemeningen fremdeles en rolle, men her er det også viktig om man tror venner og familie er enige med en.

Vår kvalitative studie av etniske og religiøse minoriteter viser en annen form for selvsensur: Noen vegrer seg for å delta i den offentlige debatten fordi de ikke ønsker å reduseres til en representant for «sin minoritetsgruppe».

Representantrollen er problematisk, både fordi den oppleves som å underminere ens profesjonelle kompetanse og fordi mange hverken ønsker, eller føler at de har legitimitet til å representere den etniske eller religiøse gruppen de tilhører.

Frykten for stigma og sosial isolasjon

Spørreundersøkelsene våre viser også at folk unnlater å uttrykke det de mener av frykt for å bli misforstått, latterliggjort eller fremstå som rasistisk. For eksempel sier bare 9 prosent at de vil uttrykke en mening som er viktig for dem i sosiale medier hvis den kan virke støtende på personer eller grupper.

Disse funnene underbygges av våre kvalitative studier blant unge politikere og informanter som er kritiske til innvandring.

Studiene viser en tendens til at folk tilpasser seg normene for hva man kan si og ikke si hos dem man betrakter som sine «egne», enten det dreier seg om partitilhørighet, til nærmiljøet eller til et visst sosialt sjikt. Motsatt er man redd for å bli slått i hartkorn med krefter i samfunnet som defineres som illegitime og skadelige.

Blant informanter som peker på negative konsekvenser av dagens innvandringspolitikk, handler det om en frykt for å bli stemplet som umoralske og onde, å bli møtt med taushet – eller faktisk å oppleve at venner og kolleger vender seg bort fra dem når de uttrykker sine standpunkter.

På venstresiden i politikken rapporterer flere nåværende og tidligere ledere av ungdomspartier at det kan være vanskelig å kritisere problemer i enkelte innvandrermiljøer, i frykt for å bli mistenkeliggjort for å løpe Fremskrittspartiets ærend.

I begge tilfeller handler det om frykt for stempling eller taus forbigåelse fra ens egne.

Konsekvenser for demokratiet

Både utstøting og selvsensur er trusler mot den demokratiske offentligheten som ytringsfriheten er ment å verne.

Våre studier viser at det ikke bare er de ekstreme ytringene, eller holdninger i ytterkantene av det politiske spekteret, som er problemet.

Tvert om kan fellesskapene vi alle inngår i også bidra til å holde bestemte stemmer og synspunkter nede. Truslene mot en fungerende offentlighet kan med andre ord også lokaliseres i vår egen midte. Dette er et underbelyst tema av stor betydning for en reelt fungerende offentlighet.

I fellesskapene ligger imidlertid også nøkkelen til en opplyst samfunnsdebatt. Sosiale grupper – venner og familie, kolleger og partifeller, frivillige organisasjoner og religiøse miljøer – kan fungere som viktige buffere mot det som kan fortone seg som en nådeløs offentlighet.

Men disse grupperingene må gi rom for intern uenighet og kritisk meningsbrytning, der alternative synspunkter på vanskelige verdispørsmål kan luftes uten frykt for stigmatisering og sosial isolasjon.